I" Når superhelter dør" forteller forfatteren åpent om familiens opplevelser. Om vonde stunder og gleder man lærer å strekke seg etter. Hun deler historien om en svært tapper mann som kjempet til det siste, alltid med et smil om munnen og et trøstende ord til dem rundt seg. Vi blir tatt med på Pernilles personlige reise gjennom de forskjellige stadier av sorgprosessen, og vi lærer at det ikke finnes noen fasit på sorg. Vi reagerer ulikt. Det som er viktig, er at vi lytter til oss selv, kjenner etter hvordan vi egentlig har det, og ikke klistre på oss et smil når man har mest lyst til å gråte.